Den amerikanske ankedomstolen for niende krets har nylig stadfestet at ikke-fungible tokens (NFT-er) kan kvalifisere som varemerkeeiendeler i henhold til Lanham Act. Denne avgjørelsen, som sentrerer seg rundt en tvist knyttet til Bored Ape Yacht Clubs NFT-samling, markerer en betydelig utvikling i den juridiske behandlingen av digitale eiendeler. NFT-er – digitale eiendeler med unike programvarekoder og sansebare komponenter som kunstverk – har nå potensiale til å fungere som kildeidentifikatorer, på lik linje med tradisjonelle varemerker. Denne klassifiseringen åpner nye muligheter for långivere, slik at de kan behandle NFT-er som sikkerhet dersom de oppfyller spesifikke kriterier. Etter hvert som disse eiendelene får økt betydning på tvers av bransjer, er det avgjørende for finansinstitusjoner å forstå deres juridiske status.
For långivere som søker å sikre NFT-er som varemerker, speiler prosessen tradisjonelle varemerkeprosedyrer. For det første kvalifiserer NFT-er som varemerker dersom de identifiserer kilden til digitale varer eller tjenester. For det andre kreves det en UCC-1-registrering for å perfeksjonere en sikkerhetsrett, sammen med en sikkerhetsavtale med låntakeren. For det tredje er due diligence essensielt: man må verifisere NFT-ens varemerkestatus og markedsverdi før man går videre. Dette steget er avgjørende, ettersom konflikter eller krenkende registreringer kan undergrave verdien av eiendelen.
Långivere bør også vurdere valgfrie registreringer hos det amerikanske patent- og varemerkekontoret (USPTO) for å styrke varsling til tredjeparter, selv om UCC-registreringer alene er tilstrekkelige for juridisk prioritet. Kompleksiteten knyttet til digitale eiendeler krever imidlertid mer enn standardkontroller. Verktøy som IP Defender, som overvåker nasjonale varemerkeregistre for konflikter og krenkelser, kan bidra til å identifisere potensielle risikoer før de eskalerer. IP Defenders globale dekning på over 50 land – inkludert EU, USA og Australia – sikrer at bedrifter holder seg ett skritt foran trusler som kanskje ville glidd gjennom tradisjonell due diligence.
Saken mellom Yuga Labs og Ryder Ripps fremhevet NFT-ers dobbelte natur. Yuga Labs, skaperen av Bored Ape Yacht Club (BAYC)-NFT-ene, saksøkte Ripps for bruk av lignende bilder og merkevarebygging i sin egen NFT-samling. Ripps hevdet at NFT-er ikke er «varer» i henhold til Lanham Act, og dermed ikke er berettiget til varemerkebeskyttelse. Domstolen avviste dette kravet og slo fast at NFT-er fungerer som kildeidentifiserende varer. Den understreket imidlertid at Yuga Labs må fremlegge sterkere bevis på forvekslingsfare hos forbrukerne for å lykkes med sitt krav om krenkelse. Denne avgjørelsen understreker det evoluerende juridiske rammeverket for digitale eiendeler, hvor klarhet og proaktiv beskyttelse er avgjørende.
Å sikre NFT-er som varemerker innebærer en totrinnsprosess. For det første må långivere etablere en sikkerhetsrett i henhold til artikkel 9 i Uniform Commercial Code (UCC), der NFT-er behandles som «generelle immaterielle rettigheter». En sikkerhetsavtale må beskrive NFT-en tilstrekkelig, inkludert dens sansebare komponent, registreringsdetaljer og kildekode. For det andre krever perfeksjonering av sikkerhetsretten innlevering av en UCC-1-finansieringserklæring hos delstatssekretæren i skyldnerens delstat. Selv om registreringer hos USPTO ikke er obligatoriske, gir de ytterligere varsling og transparens, særlig under due diligence.
Den juridiske anerkjennelsen av NFT-er som varemerkeeiendeler gjenspeiler deres voksende økonomiske betydning. For långivere representerer dette skiftet både muligheter og risikoer. Ved å følge etablerte juridiske rammeverk kan finansinstitusjoner bedre navigere i kompleksiteten knyttet til sikring av digitale eiendeler, og dermed sikre robust beskyttelse i en stadig mer digital økonomi.